Luundo flyktet fra volden i Den demokratiske republikken Kongo i 2016. Da han ankom Kakuma flyktningleir i Kenya, var han en av omtrent en halv million mennesker som bodde der – ventende, med lite mat og ingen klar horisont. Leiren ligger i en av de fattigste, mest tørre delene av landet.
Etter to måneder uten hjelp begynte han å fiske i en nærliggende elv. Den lille handlingen med å finne en måte å føde seg selv på da systemet ikke kunne, førte til et spørsmål. Hvorfor ikke bygge dammer og drive ordentlig fiskeoppdrett? Han fikk med seg andre unge mennesker. De bygde noen dammer. Deretter la de til drivhus for å dyrke grønnsaker. Deretter kom hønsehus. Etter hvert hadde de en organisasjon de kalte Vijana Twaweza, swahili for “Ungdom, vi kan”.”
Poremma fant Luundo gjennom LinkedIn og ble med i februar 2026. Prosjektet vi støtter fokuserer på de mest sårbare menneskene i leiren: 50 familier og grupper — totalt rundt 400 personer — som mottar månedlige distribusjoner av tørr mat fra dør til dør. Dør-til-dør-modellen er viktig: den innebærer at hver familie får et besøk, situasjonen deres blir vurdert, og spesifikk støtte kan tilbys der behovet er størst.
Den bredere konteksten gjør dette presserende. Kakuma huser hundretusener av flyktninger, men nylige kutt i internasjonal bistand har etterlatt de fleste av dem uten støtte i det hele tatt. De store organisasjonene trekker seg tilbake. Det som fyller gapet, delvis, er organisasjoner som Vijana Twaweza: bygget av flyktninger, drevet av flyktninger, for flyktninger.
Det er ikke et snedig slagord. Det er bare det som skjedde da én person bestemte seg for at fiske i en elv ikke var nok, og begynte å tenke større. “Jeg er så stolt over å se folk smile som en gang følte seg hjelpeløse”, sier Luundo.
