Nå 39, Fabrice vokste opp på gatene i Fort Dauphin, Madagaskar. Han lærte seg engelsk på egen hånd for å tjene til livets opphold fra turister, og startet etter hvert en språkskole i byen for å hjelpe andre gatebarn. Etter å ha spart nok penger til å kjøpe land på landsbygda, hadde han en enkel plan om å starte en kyllingfarm.
Men ting endret seg da han så barn der som tilbrakte dagene sine med å svømme i elven. Da han fant ut at det ikke var noen skole, bestemte Fabrice seg for å bygge en selv og skrote gårdsidéen. Han kjøpte tømmer fra lokale familier som var avhengige av å selge tre. “Jeg fortalte dem at barna deres kunne få et bedre liv enn dem,” sier han. “Det var en idé alle likte veldig godt.”
Poremma fant Fabrice gjennom Katie, en østerriksk kvinne som har bodd på Madagaskar i mange år. Hun visste hva vi lette etter, og hun hadde rett. Fra det første møtet slo han oss som en sjelden person: en som allerede hadde gjort det tunge arbeidet før noen dukket opp for å hjelpe. Han hadde engasjert lokalsamfunnet og holdt skolen i gang med deres velvilje og egne sparepenger. Det fantes ingen ekstern finansiering, ingen stor plan, bare ekte medfølelse og stahet.
Da vi kom om bord i 2024, var det 79 elever. Fabrice trengte hjelp til å tilby lunsjer, for å holde elevene oppmerksomme og engasjerte. Vi bidrar med daglige måltider (med mat kjøpt fra lokale bønder og foreldre som frivillige kokker), en ekstra lærer og materiell. Oppmøtet har nå vokst til 115 elever. Men prosjektet, og alt som holder det sammen, inkludert det sterke samfunnsengasjementet, er alt takket være Fabrice. Han er en inspirasjon for alle med sin energi, visjon og positivitet.
