Masitchwe Kumbuka ankom til Kenya som flyktning da han var ti år gammel. Han kom fra Kongo, med sine yngre søsken, etter at begge foreldrene hans ble drept av militser.
Nå som han er 23 har han tilbrakt mesteparten av livet sitt i Kalobeyei flyktningleir, en leir med mange tusen andre mennesker som har mistet alt. Men, på en eller annen måte, bestemte Masitchwe seg for at det han ville gjøre, var å hjelpe andre.
Da han først tok kontakt med Poremma i august 2025, delte han og tre andre frivillige allerede ut mat til barn i leiren når donasjoner kom inn. De hadde ingen organisasjon, ingen bankkonto og ingen senter. Det var bare ham og noen få andre, som gjorde sitt beste med det de hadde.
Vi ble introdusert for Masitchwe gjennom LinkedIn. Det var ganske raskt åpenbart at dette var en person verdt å satse på. Han hadde lært seg IT på egenhånd, brukte egne inntekter til å finansiere prosjektet, og hadde en klar forståelse av hva barna i leiren trengte. Det var fordi han selv hadde vært en av dem.
Vi begynte å støtte gruppen sent i 2025. Siden den gang har Masitchwe registrert organisasjonen sin, åpnet en bankkonto, leid et senter og møblert det slik at barna har et sted å faktisk gå til. Senteret serverer nå 50 barn hver dag med måltider, engelskundervisning på bærbare datamaskiner, sport og pedagogiske spill. Budskapet han sender ut er enkelt: du er ikke alene. I en flyktningleir er det en stor ting.
Han og hans frivillige har ikke faste jobber. Det de har bygget kommer ikke fra privilegier eller ytre press. Det kom fra en beslutning om at barna i Kalobeyei fortjente bedre – og deretter å gjøre noe med det. En mann formet av motgang fant på en eller annen måte styrken til å bygge noe fantastisk.
